Valsalvahypotesen

Dette er del 6 av en artikkel i 6 deler.

Valsalvahypotesen

Stamming er som nevnt assosiert med kraftige muskulære spenninger i kjeve-, tunge- og strupe-området, og også andre deler av kroppen. Dette forårsaker en avstivning av de vokale strukturene, en dempning av den vokale produksjonen og kraftige blokkeringer av taleapparatet.

Jeg fant i utgangspunktet ikke noen teorier om stamming som kunne forklare disse spenningene på en tilfredsstillende måte, hvorfor de oppstår og hvordan de er med på å forårsake stamming. Guitar forsøker å koble spenningene til flykt/kjemp/frys-responsen, men sier selv at dette er dårlig fundert. Samtidig har det arbeidet jeg selv har gjort for å motvirke min egen stamming blant annet vært fokusert mot å redusere denne type spenninger, noe som har gitt gode resultater og gjorde meg motivert til å undersøke denne koblingen nærmere.

I forhold til dette spørsmålet har jeg funnet en hypotese fremsatt av William D. Parry (2000) som spesielt interessant. Parrys hypotese fokuserer på den såkalte valsalvarefleksen, og på hvordan denne, hos personer som stammer, kan tenkes å bli forbundet med bruk av stemmen.

Jeg fant hypotesen interessant fordi den stemmer godt med de erfaringene jeg selv har. Samtidig er den på mange måter egnet til å se i sammenheng Guitars teorier. Disse gir forklaringer, f.eks. kapasitetsproblemer, følsomhet og samspill med miljøfaktorer, som forklarer deler av fenomenet. De er likevel ikke tilstrekkelige til å forklare hvordan disse faktorene omsettes til de kraftige muskulære blokkeringene av stemmefunksjonen som kjennetegner stamming.

Valsalvahypotesen ga meg også et godt delsvar på hvorfor de aktivitetene jeg selv har drevet med, og som skisseres i del tre i min hovedfagsoppgave, har gitt de spesielt resultatene de har.

4.2.1. En demonstrasjon av valsalvarefleksen

For å få et inntrykk av hva valsalvarefleksen er kan du gjennomføre en liten øvelse. Formålet er å skape en konkret, sansebasert erfaring rundt temaene som omhandles. Det er selvfølgelig opp til deg selv å velge om du vil gjennomføre øvelsen. Det er best å lese gjennom hele øvelsen før du prøver den.

Øvelse

Reis deg opp og legg merke til pusten og hva som skjer i kroppen når du puster. La pusten bevege seg minst 5 ganger inn og ut av seg selv, uten at du gjør noe spesielt for å endre eller styre pusten. Legg spesielt merke til halsen, brystet, magen, ryggen og skuldrene.

Knytt så hendene sammen og løft dem opp foran brystet slik at de er inntil hverandre. Trekk pusten dypt inn og trekk hendene så hardt du klarer fra hverandre, uten å flytte dem. Legg merke til hva som skjer i brystet og magen. Legger du merke til at det strammer seg? Hva skjer i halsen? Merker du at strupen lukker seg? Trekk enda hardere, hvis du kan. Legger du merke til at jo hardere du trekker, desto hardere lukker halsen seg? Denne lukkingen skjer på det samme stedet stemmen produseres, i strupehodet.

Prøv nå å klemme leppene sammen og lat som om du skal si en P-lyd. Ta et dypt åndedrag og dra hendene fra hverandre som sist. Legger du merke til at leppene presser seg hardt sammen? Prøv så å presse tungespissen mot ganen overfor de øvre tennene som om du skal si en t-lyd. Trekk så i igjen. Kjenner du at tungespissen presser hardt mot ganen?

Det du har erfart ved disse øvelsene ligner det som skjer ved en valsalvarefleks og er en tilnærming til det som skjer, ifølge hypotesen, når en som stammer skal snakke (Parry 2000).

Valsalvarefleksen har sitt navn fra en italiensk anatomiker, Anton Maria Valsalva (1666-1723) og har vært kjent i mer enn 200 år, men har vært nesten oversett av stemme-patologer. Valsalvarefleksen bidrar til å øke lufttrykket i lungene for å hjelpe en med å utføre fysisk innsats, og innebærer blant annet en kraftig lukking av strupehodet og de øvre luftveiene for å holde luften i lungene og stabilisere kroppen. Dette skjer for at kroppen skal kunne yte fysisk innsats mer effektivt, for eksempel når en skal løfte noe tungt og når en skal presse noe ut av kroppen, som ved avføring eller ved barnefødsel.

Når du gjorde øvelsen ovenfor la du kanskje merke til at den involverte en lang rekke muskler ulike steder i kroppen. Disse er nevrologisk koordinerte til å trekke seg sammen på samme tid og med den samme grad av relativ styrke, i forbindelse med en valsalvrefleks.

Valsalvahypotesen foreslår, i korthet, at stamming skyldes en nevrologisk sammenblanding mellom tale og valsalvarefleksen og beskriver både hvordan stamming oppstår og videreføres. Parry drøfter den også i lys av en lang rekke forhold som er forbundet med stamming og andre teorier om stamming (Parry 2000).

4.2.2. Valsalva-stamme-syklusen

Parry presenterer det han kaller for valsalva-stamme-syklusen. Dette er en en beskrivelse av hvordan aktivering av valsalvarefleksen tenkes å henge sammen med kognitive og emosjonelle faktorer. Syklusen består av seks trinn.

Trinn 1: forventning om vanskeligheter med tale. Denne forventningen kan være basert på en rekke faktorer, både individuelle og situasjonsrelaterte. Det er lett å forestille seg at denne forventningen kan øke det generelle spenningsnivået i kroppen. Også jamfør det som tidligere er presentert med utgangspunkt i Guitars teorier over.

Trinn 2: ønske om å prøve hardt. Fordi det forventes vanskeligheter kan en føle at ekstra innsats er nødvendig for å overkomme hindringen og ordene kan ubevisst bli behandlet som ting som må presses ut av kroppen.

Trinn 3: valsalva-innkobling: Hjernen responderer ved å forberede en valsalva-manøver i en feilaktig tro på at dette vil hjelpe til med å presse ordene ut.

Trinn 4: stemmeforsinkelse og kraftig lukking. Stemmen forsinkes fordi kroppen er forberedt på å gjøre en valsalva-manøver istedenfor å produsere tale. Videre kan det føre til kraftig lukking av munnen og strupehodet, som resulterer i stemmeblokkeringer.

Trinn 5: unngåelsesadferd. For å gjemme, unngå eller utsette blokkeringene bruker personer som stammer en rekke ulike taktikker. Mange av disse taktikkene vil bidra til ytterligere å øke spenningsnivået i kroppen.

Tinn 6: mental reaksjon på stammingen. Stammingen kan fungere som en bekreftelse på den opprinnelige antagelsen om at tale er vanskelig, og en kan sitte igjen med inntrykket av at den harde innsatsen var nødvendig da den til slutt ledet til at en fikk sagt det en skulle si.

Ettersom en som stammer går rundt og rundt i denne syklusen, lærer han å prøve hardere og hardere. Dette fører til at spenningen og koblingen mellom valsalvarefleksen blir ytterligere forsterket og vanskeligere å komme ut av.

Parry beskriver videre hvordan emosjonelle faktorer, stressrelaterte hendelser kombinert med ytre krav om tydelig tale og riktig språk i tidlige leveår, kan føre til spenninger, dårlig flyt og ønske om å prøve hardt for å få ut ord.

Når en blir vant til å øke lufttrykket i lungene for å få ut ordene vil valsalvarefleksen kunne komme inn og forandre de tidlige flyt-uregelmessighetene til å bli stamming og starte valsalva-syklusen. Denne syklusen kan så igangsette sin egen dynamikk og opprettholde stammingen selv om de opprinnelige årsakene er borte (Parry 2000).

Dette er del 6 av en artikkel i 6 deler.